tirsdag 9. februar 2010

Statsrådens foredrag - utkast pr 2 februar

Foredrag på sikkerhetspolitisk seminar ved Høyskolen i Bodø 8. februar 2010

”Sikkerhetspolitikken i nord”

Av forsvarsminister Grete Faremo

Innledning
Jeg takker for denne muligheten til å gå i dybden på et tema som denne regjeringen har satt høyt på sin dagsorden, nemlig nordområdene som vårt viktigste strategiske satningsområde.

Soria Moria-erklæringen, var det mange som reiste spørsmål ved en slik satsning. Men utviklingen har vist at dette var rett, også i forhold til sikkerhetspolitikken. Nærområdene som begrep har fått fornyet oppmerksomhet i NATO, og Norges viktigste nærområde er nordområdene. 
Da nordområdestrategien ble lansert av den forrige rød-grønne regjeringen i

Å leve i et strategisk viktig område er ikke nytt for dere her i nord. Selv da fienden kom fra sør i 1940 var det Nord-Norge som ble mest utsatt. Kampene om Narvik er et tydelig eksempel på det. Her fikk de allierte sin første seier over Nazi-Tyskland under andre verdenskrig, og her var det at allierte styrker fra flere nasjoner sto sammen mot en felles fiende for første gang.

Konvoiene til Murmansk og den brente jords taktikk i Finnmark er andre eksempler fra andre verdenskrig.

Da verdenskrigen sluttet og den kalde krigen begynte, fikk nordområdene og NATOs nordlige grense mot Sovjetunionen stor strategisk betydning for maktbalansen mellom øst og vest. En betydning som ble sterkt redusert etter Sovjetunionens oppløsning. Men nå har altså nordområdene igjen fått økt strategisk betydning, selv om årsaken er en helt annen enn under den kalde krigen.

Det er en sentral målsetting i regjeringens sikkerhetspolitikk å bevare den lavspenningen som nå kjennetegner nordområdene, samtidig som vi ser en økt internasjonal interesse for denne regionen.
Jeg skal bruke storparten av dette foredraget til å forklare nærmere hva som ligger i regjeringens målsetting om å bevare lavspenningen i nord, samtidig som vi ønsker å styrke det militære nærværet. Avslutningsvis vil jeg si noe om prosessen rundt valg av fremtidig kampflybase, der Bodø jo er ett av alternativene.

Nordområdene som et lavspenningsområde
Utgangspunkt og hovedmål
Regjeringens utgangspunkt er at alle stater med interesser i nordområdene står ovenfor de samme utfordringene og mulighetene. Vi er gjensidig avhengige av hverandre for å sikre bærekraftig utnyttelse av ressursene i regionen og forsvarlig håndtering av konsekvensene som følger av klimaendringene. Derfor mener vi at de også har den samme objektive interessen i å bevare stabilitet og legge til rette for fredelig samarbeid.

Jeg vil understreke at jurisdiksjonsforholdene er avklart for store deler av havområdene i Arktis. Regionen har også et velutviklet internasjonalt samarbeid. Dette er et godt utgangspunkt for være i forkant av utviklingen, og for å etablere de nødvendige rammene rundt en økende virksomhet i området.
Hovedoppgavene for Forsvarets virksomhet i nord omfatter overvåking, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse knyttet til ressursforvaltning i havområder under norsk jurisdiksjon, samt episode- og krisehåndtering. 

Ute i verden oppleves Norge som en nasjon med tunge interesser i dette området, men også som en ansvarlig og kunnskapsrik aktør. Dette bildet har vi tenkt å videreføre.

”Det foregår ikke noe kappløp i nord”
Økt militært nærvær i nordområdene betyr ikke at det foregår noe militært kappløp i regionen. Når Russland de senere år har økt sin militære aktivitet, vurderer vi det som et signal om at landet er tilbake som en regional stormakt, med evne og vilje til å ivareta sine interesser. Som en liten aktør er våre midler adskillig mer beskjedne, men like fullt tuftet på å ivareta våre plikter og rettigheter som suveren stat, og med jurisdiksjonsansvar i store havområder. Det er en erkjennelse på begge sider at økt menneskelig aktivitet, og mer tilgjengelige kyst- og havområder skaper behov for større myndighetsnærvær og forvaltningsevne, ikke minst for søk og redningskapasitet.

Vi ser også at det foregår et godt og konstruktivt samarbeid med Russland når det gjelder fiskeri og skipsfart i nord.

”Havretten gir klare anvisninger på hvordan uavklarte jurisdiksjonsforhold skal løses”
Det har hos mange festet seg et inntrykk av at det gjenstår store, uavklarte spørsmål omkring kontinentalsokkelens utstrekning utover 200 nautiske mil, og om avgrensinger av økonomiske soner og kontinentalsokler mellom stater. I realiteten er disse spørsmålene regulert av havretten i form av prinsipper og kjøreregler for hvordan de skal løses, og vi ser at samtlige stater i området forholder seg korrekt til de prosedyrene som er fastsatt. Vi har heller ingen eksempler på at noen av statene har forsøkt å løse slike spørsmål ved bruk av makt. Tvert i mot vil jeg vise til den såkalte IIulissat-erklæringen fra mai 2008, der alle de fem kyststatene ved Polhavet – det vil si Danmark, Canada, USA, Russland og Norge - bekreftet at eventuelle tvister skal løses ved fredelige midler, og at Havrettstraktaten skal være det folkerettslige grunnlaget for aktivitet i regionen.

Det er for øvrig relativt få slike utestående saker i Arktis. En av dem er, som dere kjenner til, delelinjen mellom Russland og Norge i Barentshavet. På den annen side befinner mesteparten av de antatte petroleumsreservene i Arktis seg i områder hvor jurisdiksjonen ikke er omdiskutert.

”Russland har store og helt legitime interesser i nord”
I et foredrag om nordområdene kommer vi ikke utenom en nærmere omtale av forholdet til Russland. La meg med en gang slå fast at Russland er en samarbeidspartner i nord, og at vi selvfølgelig anerkjenner at landet har store og legitime interesser å ivareta.

Omtrent halve kysten mot Polhavbassenget er russisk. Størsteparten av befolkningen der er russisk. Russland har også lange og sterke tradisjoner for utforskning og annen vitenskapelig virksomhet i regionen, noe som er en viktig del av den russiske identiteten. Det er derfor verken mulig eller ønskelig med et bredt polart samarbeid uten aktiv russisk deltagelse.

”Russland har en klar egeninteresse i å bevare lavspenningen i nord og tilstedeværelsen av strategiske kapabiliteter er ikke et uttrykk for et økt regionalt konfliktpotensial”
Jeg mener at også Russland har en klar egeninteresse av å bevare lavspenningen i nord.
Landet har nok sikkerhetsutfordringer langs grensene mot sør og øst, samt internt i føderasjonen. Russland har dessuten fulgt havretten og de etablerte prosedyrene for avgrensning av landets kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil. At Russland ikke fullt ut deler det norske synet på hvordan ressurskontroll i Fiskerivernsonen rundt Svalbard skal utøves, har heller ikke ført til en generell økt spenning i området.

Jeg mener det er usannsynlig med en utvikling i retning av en betydelig og vedvarende økt militær spenning i området. En slik utvikling vil helt klart være i strid med alle de fem arktiske statenes interesser. Vi må likevel ikke lukke øynene for at episoder eller kriser kan oppstå som setter både Forsvaret og oss som er politiske ledere på prøve. Dette må vi forberede oss på å håndtere, alene eller med støtte fra våre allierte.

Den primære potensielle kimen til konflikt i nordområdene vil etter all sannsynlighet ligge mellom de fire NATO-landene og Russland. Det er vanskelig å se for seg at uenighet mellom allierte skal kunne føre til militær konfrontasjon. På den annen side er det tvilsomt om Russland vil ha noen strategisk interesse av en konflikt i nord.
Et annet spørsmål er om de har de nødvendige kapasitetene til å gå inn i en slik konflikt, i hvert fall hvis NATO blir involvert. Vi undervurderer imidlertid på ingen måte Russlands betydelige militære styrke, og den økte russiske militære aktiviteten i nord følges derfor nøye.

Økonomisk har Russland lite å vinne, men mye å tape ved en konfrontasjon i Arktis.  Dette gjelder både i forhold til sokkelgrenser og naturressurser. Fastsettelsen av en nordlig kontinentalsokkelgrense foregår som nevnt etter et rettslig regime med hjemmel i Havrettskonvensjonen. Russland har verken grunn til, eller vist noen interesse for å ikke følge spillereglene i denne prosessen.

Ifølge det amerikanske geografiske overvåkningsorganet USGS, ligger over 60 prosent av de antatte arktiske olje- og gassressursene på russisk territorium. Russland vil best kunne optimere utnyttelsen og avsetningen av sine ressurser i et stabilt økonomisk og politisk klima, med adgang til utenlandsk kapital og teknologi.

Blant annet som følge av dette ser vi på Russland som en status quo-makt, som først og fremst er opptatt av å opprettholde sin sterke posisjon i nord.
Det er naturlig at viktige samfunnsoppgaver løses av både sivile og militære”
Et økt norsk militært nærvær i nord er ikke tegn på en militær opptrapping. Å bruke militære kapasiteter til samfunnsoppgaver som fiskerioppsyn, kystovervåkning, havovervåkning og redningsberedskap, er en rasjonell og økonomisk utnyttelse av ressurser. I rapporten ”Hold hovedet kaldt” som Dansk Institutt for Militære Studier utarbeidet i mai 2009, brukes bildet av den kjente sveitserkniven for å illustrere dette; ”Forsvarets flådeopgaver – suverænitetshåndhævelse og overvågning – er knivsbladet. Kystvagtopgaverne er proptrækkeren, neglesaksen og forstørrelsesglasset – en masse ekstraudstyr, som det er smart at have samlet i ét redskab, men som strengt taget også kan være adskilt fra schweizerkniven”.

Militært nærvær i seg selv kan også bidra til økt stabilitet, som uttrykk for statlig tilstedeværelse og vilje til å påta seg ansvar.

”NATO har en naturlig rolle i nord”
En viktig del av vår sikkerhetspolitikk er å synliggjøre at NATO har en naturlig rolle å spille i nord.
Ikke fordi vi skal ruste opp eller ønsker å militarisere regionen, men fordi fire av de fem statene som grenser til Polhavet er allierte.  Et annet NATO-land, Island, er også sterkt berørt av utviklingen. Alliansen har derfor en naturlig rolle å spille i forhold til mulige sikkerhetsutfordringer i regionen. Norge har vært en pådriver for et sterkere fokus mot NATOs nærområder generelt, og har bidratt sterkt til at nordområdene nå får mer oppmerksomhet enn bare for noen få år tilbake.

Vi etterlyser ikke et tungt NATO-nærvær i nord som under den kalde krigen. Det vi ønsker er først og fremst en bevissthet rundt sikkerhetsutfordringene som gjenspeiles i planverk, informasjonsutveksling og øvingsaktivitet. I tillegg ønsker vi et tettere samarbeid mellom Forsvarets operative hovedkvarter og NATOs kommandostruktur. Flere regelmessige øvelser i NATO-regi - eller med stort innslag av alliert deltakelse - vil demonstrere solidaritet. Øvelser er dessuten en naturlig del av alliansens virksomhet. De vil samtidig kunne danne grunnlag for et samarbeid mellom Russland og NATO på flere områder. Jeg tenker spesielt på søk og redning til sjøs, operasjoner under vinterforhold, beskyttelse av seilingsleder og anti-terror operasjoner.
Likevel, på samme måte som vi fra norsk side ikke ser på styrket russisk militær tilstedeværelse i nord som uttrykk for økt spenning eller konfliktpotensial, er det heller ingen grunn for Russland til å oppfatte sporadisk NATO-nærvær, f eks i form av besøk av NATOs maritime styrker, som det samme.
La meg avslutte denne delen av foredraget med å slå fast at det regionale samarbeidet i nord er godt utbygd, og at det styrkes stadig.
Barentssamarbeidet er et av verdens mest innovative og vellykkede eksempel på regionalt samarbeid, såkalt folk-til-folk samarbeid, og har i vesentlig grad bidratt til økt tillit og gjensidig forståelse. Arbeidet i Arktisk råd har en videre dimensjon og er basert på stor grad av felles forståelse av utfordringer og muligheter i nord. Også dette arbeidet har blitt vesentlig styrket de siste årene. Blant annet når det gjelder søk og redningssamarbeid, er det innenfor rammen av Arktisk råd tatt et initiativ for å få formalisert en klarere ansvarsfordeling mellom medlemslandene.

La meg igjen understreke at Russland opptrer konstruktivt og er svært godt integrert i det multilaterale samarbeidet vi har her i nord.

BarentsWatch – prosjektet; det helhetlige overvåknings- og varslingssystemet for de nordlige havområder, er også på sikt tenkt som et samarbeidsverktøy i forhold til andre stater i de nordlige havområdene. Prosjektet er et nytt eksempel på den økte aktiviteten her nord.

Forsvaret i nord
Klimaendringer
Hovedårsaken til at verdens øyne nå retter seg mot Arktis i større grad enn tidligere, skyldes de endringene som et varmere klima medfører. Havisens utbredelse i sommerhalvåret krympet fra 4.6 millioner kvadratkilometer i 1983 til 2.9 millioner kvadratkilometer i 2008. Både de kanadiske og russiske farvannene er blitt mer isfrie, og dette åpner for å kunne seile både gjennom Nordøst- og Nordvestpassasjen i sommerhalvåret. Nordøstpassasjen har vært seilbar sommerstid en god stund allerede, mens 2008 var det første året det gikk å seile et kommersielt fraktskip gjennom Nordvestpassasjen. Det er imidlertid knyttet usikkerhet til omfanget av videre nedsmeltning, og til i hvilken grad denne vil åpne for økt kommersiell skipstrafikk.

Mindre is i Arktis vil også kunne føre til flere seilinger langs Norskekysten og til økt ressursutnyttelse i form av fiskeri og energiutvinning i hele regionen, som følge av enklere tilgang til ressursene. Svart hav andre steder på kloden vil kunne føre til et økt press mot fiskeriene i nordlige farvann.

Alt dette gjør at Forsvarets rolle i nord vil få et enda større fokus i fremtiden. Oppgavene vil heller bli flere enn færre og vil måtte utøves i et utvidet geografisk område. Vår tilstedeværelse i nord bli derfor enda viktigere enn før.

Forsvarets operative hovedkvarter
En synlig konsekvens av vår satsning på nordområdene, er at vi i august i fjor kunne åpne Forsvarets operative hovedkvarter – FOH - på Reitan. Herfra ledes Forsvarets daglige operative virksomhet, som for eksempel grensevakt, kystvakt og kongevakt.
Orionflyene fra Andøya, ubåtene som seiler ut fra Haakonsvern, grensevaktstyrkene mot Russland og HV-distriktene som støtter politiet - alle får sine ordrer og blir ledet fra FOH.
FOH har også ansvaret for å følge opp våre styrker i utenlandstjeneste, en betydelig oppgave på bakgrunn av dagens utfordringer i Afghanistan.
Vi har som mål å gjennomføre større øvelser av typen Cold Response annet hvert år, med stor internasjonal deltakelse. I år skal øvelsen gå av stabelen fra den 17. denne måneden, med deltagelse fra 14 nasjoner og opp mot 9000 soldater. Jeg tror vi trygt kan slå fast at målsettingen med å sikre bred internasjonal deltagelse under Cold Response er oppnådd i 2010.
Disse øvelsene er kanskje et av de viktigste virkemidlene for å sikre fortsatt alliert bevisstgjøring på utfordringene i nordområdene.
Forsvaret skal også bidra til samfunnssikkerhet og stille styrker for innsats ved ulykker og en rekke andre hendelser hvor Forsvarets kapasiteter er påkrevet.  I dette arbeidet er samvirke med sivile instanser viktig. Også her er FOH det operative knutepunktet og en av våre viktigste aktører i det sivil-militære samarbeidet.
Da min forgjenger åpnet FOH på Reitan i august var det med håp om at denne etableringen ville være til glede både for Forsvaret og for landsdelen. Tilbakemeldingene tyder på at etableringen har gått veldig bra og at hovedkvarteret fungerer godt, allerede etter 6 måneders drift.
Kampflybasevalg                                                                                                 Vi står nå foran et annet viktig lokaliseringsvalg; fremtidig lokalisering av de nye F-35 kampflyene.
Kampflyvåpenet utgjør en hjørnestein i en moderne forsvarsstruktur. Flyene gir en fleksibel kapasitet som kan utføre et bredt spekter av oppgaver knyttet til ildstøtte, informasjonsinnhenting og langtrekkende presisjonslevert ild.
I tillegg til å ha en selvstendig evne til å løse oppdrag, er kampflyene en forutsetning for å kunne utnytte sjø- og landstyrker fullt ut. Flyene representerer derfor en svært sentral komponent i Forsvarets totale operative samvirkesystem. Det vi kjenner som det nettverksbaserte forsvaret.
Forsvarsdepartementet startet sommeren 2009 et utredningsarbeid knyttet til det fremtidige basevalget for lokalisering av de nye kampflyene. Bodø, Ørland og Evenes samt kom­binasjoner av disse er aktuelle kandidater.
Vi gjennomfører en grundig og helhetlig vurdering av lokaliseringsspørsmålet, slik at alle vesentlige konsekvenser er klarlagt før en beslutning fattes.
Blant de viktigste forholdene som blir vurdert er evnen til effektiv løsning av fredsoperative oppgaver. Dette er oppgaver som gjennomføres kontinuerlig, for eksempel politimessig overvåkning av luftrommet over Norge og tilstøtende områder. En fremtidig baseløsning bør sikre at denne type oppgaver kan utføres så effektivt og rasjonelt som mulig.
Et annet viktig moment i vurderingen er at en fremtidig kampflybase må være lokalisert og dimensjonert for at daglig aktivitet, trening og øving kan gjennomføres realistisk, effektivt og sikkert. Også parallelt med sivil trafikkavvikling.
Det pågående utredningsarbeidet fokuserer også på konsekvensene av støy fra de nye kampflyene, og hvordan dette kan håndteres på de ulike basealternativene. Den fremtidige kampbaseløsningen må i størst mulig grad skåne det sivile samfunnet for de påkjenningene som operative aktiviteter medfører. Støybelastingen skal være innenfor gjeldende regler og normer, og i nødvendig grad ta høyde for mulige fremtidige endringer i regelverket for akseptable grenseverdier for støyeksponering. Det vil være nødvendig å gjennomføre støyskjermingstiltak uansett hvilken base eller baser som velges til slutt.
Det vil også bli gjennomført en vurdering av distrikts- og regionalpolitiske konsekvenser for de ulike lokaliseringsalternativene. Denne delen av utredningen gjøres i samarbeid med et eksternt konsulentselskap.
For å få et bredest mulig grunnlag for den politiske beslutningsprosessen, legges det opp til at rapporten fra utredningsarbeidet sendes på høring til berørte kommuner og fylkeskommuner.  Også de ansattes organisasjoner vil være blant høringsinstansene. Hensikten med denne høringen er å sikre innspill fra andre viktige aktører enn de som har vært direkte involvert i utredningsarbeidet. Høringen planlegges gjennomført i løpet av første halvår i år.
Det legges videre opp til at de økonomiske beregningene blir underlagt ekstern kvalitetssikring i tråd med den praksis som ble gjennomført bl.a. i arbeidet med langtidsplanen for Forsvaret.
Anskaffelse av nye kampfly representerer Forsvarets største enkeltinvestering noen sinne. I tillegg vil drift og understøttelse av kampflyvåpenet representere en betydelig kostnadsmessig utfordring for Forsvarets årlige budsjetter fremover. Fremtidig basestruktur for kampfly må derfor legge til rette for en optimal utnyttelse av de kapasitetene kampflyene representerer.
Vi må få en best mulig operativ anvendelse og styrkeproduksjon. Vi vil derfor ha fokus på kostnadseffektiv drift og maksimal operativ evne ut av investeringen.
I et helhetlig perspektiv er det nødvendig å vurdere i hvilken grad lokaliseringsalternativene vil bidra til en varig og funksjonell balanse mellom Forsvarets oppgaver, ambisjonsnivå og forventet ressurstilgang.
Jeg håper at jeg med denne korte gjennomgangen har gitt dere et innblikk i hvilken stor og omfattende prosess dette er. Vi gjør alt vi kan for å resultatet skal bli så bra som mulig, og vi legger strenge, objektive kriterier til grunn for valget. Samtidig gis kommunen og andre god anledning til selv å uttale seg i forbindelse med høringsrunden.
Avslutning
Nordområdene er vårt viktigste nærområde.  Vårt mål for regionen er fortsatt stabilitet og bærekraftig utviking. Forsvaret skal bidra med tilstrekkelig militær kapasitet til å ivareta våre oppgaver, samtidig som vi skal bidra til å bevare regionen som et lavspenningsområde.  Militær tilstedeværelse er nødvendig for å hevde vår suverenitet og for å ivareta vår myndighetsutøvelse og vårt jurisdiksjonsansvar. Forsvarets nærvær i nord er også en forutsetning for å kunne komme til innsatsområdet i rett tid.
Å være tilstede med fartøy, fly og landstyrker øker evnen til å forebygge episoder og kriser. Dessuten er det en viktig signalfunksjon som bidrag til regional stabilitet.
Jeg ser ingen motsetninger i at vi samtidig ønsker at regionen skal være et lavspenningsområde. Forsvaret av vår politiske suverenitet og territorielle integritet er grunnleggende for oss, som for alle andre suverene stater
En annen viktig oppgave for Forsvaret er å redde liv og begrense konsekvenser av ulykker og katastrofer.  Våre bidrag til det sivile samfunnet og sikkerheten her i nord er gode eksempler på dette.

Takk for oppmerksomheten.















Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar